Da det klaffet med høstferie på Dovrefjell samtidig som et kraftig høytrykk la seg over landet og høyfjellet badet i sol, fant vi ut at tiden var inne til omsider å ta turen opp på Storstygge-Svånåtind. Dette er en av 2000-meterstoppene på Dovre, og er det høyeste punktet på fjellryggen som samlet kalles Svånåtindene. Som med alle de høyeste toppene i dette området, utenom Snøhetta, er det forholdsvis lang anmarsj fra det vanligste utgangspunktet, Snøheim, men likevel helt overkommelig som dagsturer om man ikke har noe i mot å gå et par mil på en dag.

Vi tok første skyttelbuss om morgenen fra Hjerkinn opp til Snøheim, og selv om det hadde blitt oktober og kortere dager, var det greit med tid til rådighet for å rekke opp til Svånåtind og ned igjen før det ble mørkt, og nå en av bussavgangene tilbake til Hjerkinn. Skyttelbuss-ordningen i sommerhalvåret, som har blitt opprettet etter at skytefeltet ble lagt ned og Snøheimvegen ble stengt for biltrafikk, fungerer bra, og man får bare håpe at den opprettholdes videre. Man kan gjerne gå eller sykle de 15 kilometrene langs veien fra Hjerkinn til Snøheim (bortsett fra i kungjorte perioder hvor man stenger områder for eksplosivrydding), men det oppfordres faktisk til å benytte seg av bussen, for å skape minst mulig fortyrrelser for villreinen i området!

Fra Snøheim fulgte vi den T-merkede stien som går rundt Snøhetta på sør- og vestsiden mot Åmotdalshytta. Et stykke før vi svingte inn i Storstyggsvånådalen, som det visstnok heter mellom Snøhetta og Svånåtindene, traff vi på en stor reinflokk foran oss på sørsiden av stien, som så ut til å være i ferd med å krysse denne og trekke oppover. Vi ønsket ikke å forårsake noen panikk i flokken, så vi stoppet opp på god avstand og ventet til alle dyrene hadde passert foran oss før vi fortsatte, og de så ut til å slå seg til ro da de hadde kommet seg litt ovenfor oss.

Etter å ha svingt inn i dalen oppdaget vi nå en moskusflokk som hadde funnet ut at det var fint å beite langs stien innover, så da var det bare å forlate denne og gå i en stor bue rundt, for å holde seg på de foreskrevne 200 metrene. Det var flere kalver i flokken, og mødrene deres kan jo bli ganske gretne hvis man kommer for nær...

Tilbake på stien igjen fulgte vi denne til vi begynte å nærme oss vannet på 1.500 meter. Her tok vi av mot målet, og krysset bekken et lite stykke nedenfor utløpet fra vannet. På nettet hadde vi lest at noen vadet over utløpet for å komme seg over, men vi kom oss tørrskodd over bekken et par hundre meter nedenfor utløpet, og det så ut til å være flere muligheter for det her. Nå kan det nok imidlertid være store forskjeller på vannføringen i forhold til tid på sesongen og nedbørsmengder.

Vi tok oss en rast ved bekken for å fylle på med litt energi før vi startet på oppstigningen, som begynner ganske umiddelbart etter dette. Terrenget i hele dette området er mye preget av steinur, og etter snøvær noen uker tidligere hadde vi hatt et forholdsvis tynt snølag inne i mellom steinene hele veien fra Snøheim, men når vi nå begynte å komme høyere, var snølaget dypere, og vi fant fort ut at det var mye lettere å prøve å holde seg mest mulig på steinene og svabergene som stakk opp, og som heldigvis var tørre og fine, fremfor å vasse i denne snøen. Den slake delen av ryggen som man følger hele veien til toppen er laaang, men lettgått.

Kort tid etter å ha startet opp den bratteste delen, begynte det imidlertid å bli litt utrivelig, for her var det et stykke med ganske så bratte sva, som strakte seg langt nedover, og som man absolutt ikke ville ha begynt å skli på - spesielt ikke når det var større snøflekker inne i mellom. Vi hadde hørt at det var anbefalt å holde seg så langt oppe på ryggen som mulig, men så vidt vi kunne se var ikke det mulig akkurat her, p.g.a. store steinblokker og en liten kløft langs kanten mot avgrunnen ned i gryta nedenfor. Det så tvert i mot ut som det ville ha vært bedre å holde seg lenger ned, hvor det var mer steinur, noe vi da også gjorde på veien ned igjen.

Etter å ha passert svaene, var resten av den bratte ryggen grei å forsere oppover, og her gikk det fint å å holde seg langs kanten. Når man er ferdig med ryggen, er man plutselig på toppen, og varden ligger bare et steinkast unna. Toppen er et stort platå, og i det gnistrende klare høstværet kunne vi se helt til Jotunheimen. Herfra skal det være en flott tur å fortsette bortover Svånåtindene og opp på Langsvasstindene (man bør visst ha med en taustump for å forsere en liten hindring på vei opp mot sistnevnte), men med antall timer dagslys til rådighet denne oktoberdagen nøyde vi oss med "Storstyggen" i denne omgang.

Ned igjen holdt vi oss først langs ryggen, omtrent samme veien som vi kom opp, men da vi nærmet oss svaene lenger ned tok vi av til høyre (sørover) og kom oss forbi nedenfor de verste partiene. Man bør ikke rote seg for langt ned imidlertid, for da blir det veldig bratt! Her var det mer steinur og renner med tørr løssnø inne i mellom steinene, som gav godt grep når man sank nedi, så det føltes mye tryggere enn å klore seg fast på svaene. (Gamasjer for å slippe å få fylt opp støvlene med snø hadde ikke vært dumt riktignok...)

Forbi svaene holdt vi oss igjen nær kanten, og kom oss ned til bekken etter den lange og ganske slake delen av ryggen. Vi havnet ca hundre meter nedenfor der vi hadde krysset på veien opp, men heller ikke her var det noe problem å finne steder å komme tørrskodd over via steiner ute i bekken. Her tok vi en ny rast, og selv om det begynte å bli langt ute på ettermiddagen, varmet sola fortsatt godt nede i den lune fordypningen langs bekken.

Vi tenkte vi skulle rekke nest siste buss fra Snøheim, så etter pausen gikk vi i jevn fart og uten stopp, men måtte igjen svinge utenom moskusflokken. Den hadde nå beveget seg høyere opp i terrenget, så denne gangen tok vi av nedenfor flokken, og fikk da et lite dalsøkk med en ny bekk å forsere, men det gikk også greit heldigvis, og vi brukte ca én og en halv time på denne sisteetappen. Vi kunne ha rukket 1730-bussen fra Snøheim, men hadde blingset på rutetabellen og trodde den skulle gå litt seinere, så da sjåføren så at vi svingte opp mot hytta i stedet for å gå rett bort til bussen, kjørte den avgårde... Men det var i grunnen like greit, for da ble det tid til kaffe og en dusj på DNT's flotte gjenåpnede og helrenoverte storstue ved foten av Snøhetta.