Bursdagsfeiring på toppen av Store Venjetind i Romsdalen 🙂. Undertegnede ønsket å markere et rundt tall på en fjelltopp, og fikk med eldste sønn og en kompis. Planen var Snøhetta, som vi med familierøtter bl.a. fra Dovrefjell, har et spesielt forhold til. Men med elendige værmeldinger for området, tok vi i stedet turen ned i Romsdalen, hvor utsiktene var atskillig bedre - bortsett fra heftig vind. Med litt ymse klatrekompetanse, fra ganske bra hos den yngste til mer basic for oss to eldste, hadde vi bestemt oss for en topptur som helst var litt spektakulær, men som ikke var en ren klatretur. Da pekte den spisse toppen på det høyeste fjellet i Romsdalen, Store Venjetind, seg raskt ut!

Etter litt googling og en tur innom Piteraq-butikken på Åndalsens fikk vi bekreftet at denne toppen var tilgjengelig uten klatring. Men forstod at det kunne være fornuftig å ta med seg litt sikringsmidler likevel, så da gjorde vi det - heldigvis.

Grovt sett gir ruten opp til toppen seg selv - opp skaret fra Venjesdalen, deretter opp nordryggen til toppen. Når stien oppover fra dalen tar slutt og resten bare er stein, er det imidlertid ikke lett å se hvor normalruten går, så vi gikk oss litt fast allerede før vi kom opp på ryggen, da det også blir temmelig bratt i skaret oppover etterhvert. Så da ble det å sende yngstemann opp med tau, for å sikre oss to gamlinger over en kort men veldig bratt kneik. Videre opp gikk det greit helt til litt før toppen, da ble det en liten taulengde med enkel klatring, hvor yngstemann igjen ledet opp. Rett etter var vi plutselig på toppen, med en helt fantastisk utsikt! Med sønnavind hadde vi hele veien opp stort sett vært i le, men da vi stakk hodene opp over toppunktet, fikk vi kulingen midt i fleisen. Det ble derfor dårlig med bilder stående på toppen med armene i været...

Ned igjen traff vi visst heller ikke normalveien ned ryggen, selv om vi forsøkte å holde oss litt lenger til høyre (østover), så da betalte det seg virkelig at vi hadde tatt med oss et tau, klatreseler og litt utstyr, som gjorde oss i stand til å rapellere ned de verste kneikene. Etter å ha lagt nordryggen bak oss, traff vi imidlertid normalruten bedre, så turen ned skaret ble da uproblematisk.

Alt i alt en topptur som virkelig kan anbefales. Når det er tørt vel og merke - for med vått og glatt fjell opp her kan det vel sannsynligvis bli litt utrivelig. Selv om man leser turbeskrivelser på nett fra folk som har tatt turen opp og ned uten noe utstyr i det hele tatt, er det nok sterkt å anbefale å ha litt sikringutstyr og -kunnskaper. Fra nettsidene til Fjellguide, som er et firmaene som tilbyr turer med fører i Romsdalen, kan vi jo sitere følgende om Venjetind-turen: "Turen opp normalveien er den letteste ruta til topps og byr aldri på vanskelig klatring, men det er luftig og krever ofte ganske mye taubruk. Vi starter i Vengedalen på 500moh og går opp mot nordryggen. Litt avhengig av forhold, men ofte bruker vi tau helt fra skaret og opp til toppen."